Gjesteblogger: Tonje Bøe Birkeland om Annine Birkeland

Annine, Gobiørkenen i Mongolia, 2011

Annine, Gobiørkenen i Mongolia, 2011

 ART + FOLK er stolte over å presentere vår nye “gjesteblogger” serie, hvor vi inviterer et medlem fra kunstmiljøet i Bergen til å skrive en artikkel om en annen person, et sted eller et prosjekt de brenner for. Dette er en invitasjon til å se på ting gjennom en annens perspektiv. Vår første gjest er kunstner og skribent Tonje Bøe Birkeland med sitt fantastiske portrett av sin mor: kunstner, arkitekt, kurator og direktør for Bergen Kjøtt, Annine Birkeland.


Vi er glade for å kunne åpne denne sesongen av ART + FOLK bloggen med dette vakre mor-datter innlegget.

Tusen takk til Annine og Tonje for å invitere oss inn i deres historie.

(This post is only available in Norwegian, but a translation will be available in the near future).

HISTORIEN OM ANNINE

Tekst: Tonje Bøe Birkeland

Foto: Tonje Bøe Birkeland, Annine Birkeland, Yeshey Thselthrim

ET HØYT FJELL

Bilde 1: Annine og Tonje på Gulfjellet, 1988.

Bilde 2: Annine og Tonje ved foten av Gangkhar Puensum, Bhutan, 2018.

Vanligvis er jeg glad i begynnelser og introduksjoner; denne gangen vet jeg ikke helt hvor jeg skal starte. Startvanskene skyldes ikke mangel på ord, men snarere at jeg har endt opp med for mange – lovord, komplimenter, anekdoter og meninger – om min mor. Det er ikke det at jeg mener det kan bli for mange. Annines portrett fortjener rikelig med ord, ja selv svulstige superlativer. Men – en artikkel skal jo inneholde en viss mengde ord, absolutt ikke mer, gjerne mindre. Jeg kjenner på iver, lyst, prestasjonsangst og redsel; følelsen av å bestige et høyt fjell, den eneste følelsen som kan stilne praten min. Historien her skal i tillegg romme vår felles fortelling – forholdet mellom mor og datter. På dette området er det skrevet mye før, men som de fleste kvinner vet; mye i et slikt forhold handler om det ordløse, selv for oss to som snakker – mye.

En desemberdag i regntunge London, mor og datter, sittende på hver vår side i en hotellseng, type dronningstørrelse, der vi nyter vår form for glamping-luksus: piknik på sengen med champagne, ost, jordbær, salat og scones fra Fortnum & Mason. Vi reiser mye sammen. Nå er vi på vår årlige jentetur til London, en tradisjon som startet for så lenge siden at det var greit å kalle minst én av oss for jente, muligens begge – det er et definisjonsspørsmål. Vi har bodd på samme hotell, hver gang, i tretten år. Helge, mamma sin bror, beskriver Annine som et VANEDYR (i capslock). Dette er et godt eksempel: hun liker å skape rutiner i et ellers turbulent og travelt liv gjennom å gå de samme turene eller reise de samme stedene. Turen hit ble forlenget med to dager i år, grunnet droner over Gatwick. For én gangs skyld har vi begge tid til overs, og parallelt ting som hoper seg opp der hjemme. Denne artikkelen er tross alt én av tingene, så jeg bestemmer meg for å gå i gang:

  • ”Så mamma, med dette intervjuet til Art+Folk hadde jeg tenkt å spørre deg: Hva er den mest vanvittige arbeidsoppgaven du noensinne har hatt?”

  • ”Nei, det er vel egentlig Bergen Kjøtt.” 

  • ”Ja, det synes kanskje du. Jeg synes egentlig den er ganske passende. Jeg tenkte mer på alle de rare jobbene og oppdragene du har hatt? Du har jo spilt basket på landslaget, vært gym og sløydlærer, tegnet og bygget barnehage på dugnad, gått på aerobicopplæring i Jane Fondas program, samlet meg og en haug med andre klatrere til performance på taket av Museet for Samtidskunst...” 


Idet jeg fortsatte oppramsingen, og samtidig ble satt ut fordi jeg merket jeg hadde åpnet en fryktelig dyr champagne fra minibaren, ikke vår fra Fortnum & Mason, kom jeg på en ny innfallsvinkel: Jeg vet mye om mamma, vi har holdt samtalen i gang i høyt tempo siden jeg begynte å snakke i god tid før jeg fylte to år. Vi har sjelden blitt avbrutt, annet enn av hverandre. Det eneste som kan stilne oss er lange og harde turer i svimlende høyder eller fryktelig dårlig vær. I redsel og av respekt for naturkreftene holder vi godt kjeft begge to. Denne uventede champagnen, riktignok edlere dråper, var bedre enn forventet, bedre enn den andre. Kanskje den var grunnen til at jeg tenkte: andres ord om henne, sammen kan vi skrive den historien Annine fortjener, istedenfor et intervju. Min mor Annine har blitt intervjuet mye. Hun er aldri knapp på ord, men hun er ikke typen som kan regisseres, gi svar på kommando. Hun er uredd, og du får ikke alltid høre det du vil høre. Hun er ikke flink å sette seg selv i det lyset hun fortjener. Hun – vanligvis så snakkesalig – er rett og slett umulig å intervjue.

Bilde 1: Annine på Rallarvegen, 1988.

Bilde 2: Annine i Bumthang Dzong, Bhutan, 2018.

Resten av lesningen her blir et dykk i arkivet: tekstene og bildene er historien om Annine gjennom tidene. Det er ikke til å unngå at vi kommer innom Annine sin rolle på Bergen Kjøtt, der hun går under navnet ”Dronningen”. Bergen Kjøtt er en fysisk manifestasjon av Annines ønske om å gjøre det lettere for neste generasjon å være kunstnere. I den sammenheng vil jeg gi ordet til Andrew Amorim: ”Jeg har vel kjent Annine i rundt 10 år nå og hun har i disse årene vært en hjelpende hånd og støttespiller for meg personlig, gjennom mitt arbeid som fotograf og kunstner, og som trommeslager i band, men også en viktig aktør som har en dynamisk posisjon i Bergen som kulturby. Jeg ble kjent med henne rett ved oppstarten av Kjøtt, og sammen med Stig (red. Stig Anderson) har vi etterhvert jobbet på mange prosjekt sammen, fra å bygge bandlokale, til å kuratere kunstutstillinger. Hun har alltid vært en veldig generøs og modig person, som både på har turt å satse stort på smale utrykk, men også pretensiøse og grandiose pop produksjoner. Hun har en anti-elitistisk holdning som gjør henne jordnær og varm, og lett å møte i samtale, samtidig er hun uredd for konfrontasjoner. Hun er en person som stadig utfordrer kunst og kulturscenen i Bergen ved å være utypisk, både gjennom valg av produksjoner og prosjekter, men også tilnærmingen til disse produksjonene. I en kunstverden som er dominert av kunstinstitusjoner som  er preget av trender og rigide former, har hun latt Kjøtt være et organisme i evig forandring og utvikling.”

Med Bergen Kjøtt har Annine gått inn i en kamp som har gjort det vanskeligere å være Annine. Bergen Kjøtt er ikke en kjerne i vår relasjon, men idéen om å la omsorg og kunstnerisk erfaring skape arena for andres kreativitet, har definitivt vært med å forme forholdet vårt. Den omsorgsfulle Annine duller ikke med noen; ivaretagelsen er ren og rå. Hvert menneske skal stå på egne bein, gjøre det de gjør fordi de vil. Jeg er hennes eneste barn, men Annine har gitt moderlig kjærlighet til mange, vært mentor for fler.

EKSPEDISJONENE

Annine på Nyile La Pass, 4870 moh, Bhutan, 2017.

Annine på Nyile La Pass, 4870 moh, Bhutan, 2017.


Da Annine var ungdom, ville hun gjerne krysse Nordpolen på ski. Så kom livet fykende – et liv med mye handling, et liv hun valgte å se fra sitt muntre perspektiv. Jobber kom, oppdrag kom, jeg kom – og Nordpolen var fryktelig langt borte. Det hindret ikke henne i å oppdra et barn – og leve et liv – utendørs. Pulken hun dro meg i var en ekspedisjonspulk med veltebøyler, så hun og pappa kunne fortsette å stå på ski ned bratte fjell. Gleden i å være ute fylte meg; det var den gleden jeg søkte da jeg startet kunstprosjektet THE CHARACTERS for over ti år siden. Prosjektet  ville ikke blitt til uten kjærlighet for å være ute, som kom fra egen oppvekst, fra måten mamma tok meg med på tur. THE CHARACTERS  – er en serie alter egoer fra fortiden, som gir kvinnen en plass i landskapet og utforsker historiens sannhetsverdi. Prosjektet har vært i prosess siden 2008 og former mitt kunstnerskap. På ekspedisjon iscenesettes kvinnelige eventyrere i (mer eller mindre) Ukjent Territorium: På de fleste av disse reisene er det Annine som blir med som assistent; siden jeg er på bildene, er det hun som trykker på utløseren. Ellers er det kun nære venner og partnere som får prøve seg i rollen som assistent, der viktigste del av stillingsbeskrivelsen er at vi kan fungere som et team, ha det gøy sammen på tur. Det fungerer med mamma: Vi krangler sjelden – faktisk aldri – på tur. Vi har alltid vært på tur sammen, turer som gjerne har vært i grenseland av det som er forsvarlig, men akkurat innenfor, så redselen aldri har tatt overhånd. 

I produksjonen av THE CHARACTERS, er det jeg som er ”guide” og ekspedisjonsleder. Jeg prøver å tilrettelegge for at min mor er sprek nok til å trykke på knappen selv i Bhutans Indre Himalaya, på 4900 meters høyde. Grunnlaget for dette er det bare hun som kan legge – og som hun alt har lagt – med år innen toppidrett og friluftsliv, som utøver, trener, instruktør og turgåer.  Stortingspolitiker Ruth Grung ”Har forstått at turer på fjellet til alle årstider betyr mye, og oppfatter at det er en måte hun lader egne batterier.” 

På Bergen Kjøtt er det Annine som er sjefen. Arkitekt Gudrun Molden spurte meg hvordan vi klarer å samarbeide. Jeg tror det handler om definerte roller: vi har hver våre prosjekter som vi leder, og går bevisst inn i rollen som assistent for den andre. Vi prøver å bidra med egne styrker, men først og fremst la den som initierte få ta lederskapet.  

Bilde 1: Plate # 59 Yale La Pass 4930 m.a.s.l., Fra serien Character # V: Bertha Bolette Boyd (1900-1985), The Jhomolhari Chapter, The Bhutan Trilogy. Tonje Bøe Birkeland (2018)

Bilde 2: Annine og Tonje på fjell over Bamurpa uten navn, 4700 moh,  Gangkhar Puensum Trek, Bhutan, 2018.

Bilde 3: Yeshey, Tonje i Berthas klær og Annine ved foten av Gangkhar Puensum, Bhutan, 2018.

Bilde 4: Annine ved foten av Gangkhar Puensum, Bhutan, 2018.

Med reisene og produksjonen av THE CHARACTERS, føyer Annine og jeg oss inn i den historiske rekken av reisende mødre og døtre: Jane Goodall hadde med seg sin mor Vanna (Joseph) Morris-Goodall da hun studerte sjimpanser i Gombe, Tanzania. 

Solveig og Ingeborg Meinich klatret høye tinder sammen – mor og datter – i Jotunheimen rundt 1910, da menn fortsatt hadde nærmest enerett på de bratte tindene. Datter Ingeborg var den ivrigste i fjellveggen, mens for mor Solveig var det skiløpingen som gjaldt. Det samme gjelder oss: jeg får Annine opp bratte fjell sommerstid, hun var den som fikk meg til å sette utfor bratte renner på ski. Klatring var kjent som ”den siste sporten jeg skal begynne med” for mamma. Da jeg begynte å klatre som 10-åring var det ikke lett å finne noen til å sikre. Hun ble med, og likte det. Da jeg ble junior norgesmester noen år senere så var det likevel uten mamma blant publikum. Klatringen var noe jeg gjorde for min egen del, og det er nettopp slik mamma har oppdratt meg. Kusinen hennes Sidsel beskriver Annine som ”avantgarden blant oss”: ”Annine danser etter ingens annens pipe enn sin egen. Og hun danser så flott!” 

Gudrun Molden sier om Annine: ”En ting er den kraften hun har når hun har bestemt seg for et prosjekt. I de seinere årene er det prosjektet steder for andre (Bergen Kjøtt) og hennes samarbeid med deg.” Videre sier Gudrun: ”–Det forholdet dere har i kunsten tror jeg er ganske unikt.” Jeg er helt enig og så uendelig takknemlig. En relasjon mellom mor og datter er historisk gjentatt, likevel alltid unik: Det er både fascinerende og irriterende og se sitt eget speilbilde – eller møte seg selv i døren – når en hamler opp med egen mor eller datter. Det er fint når livene tidvis løper parallelt og en kan utfylle hverandre der en ser ulikt, ikke der en er som et speil.



EN TEGNING AV ET EKORN

Annine i Ribe en gang på 1970-tallet.

Annine i Ribe en gang på 1970-tallet.


Nå skal vi rykke tilbake til start: Hvor begynner fortellingen om Annine? Livet startet i Trondheim en maidag i 1954; først fikk pikebarnet navnet Bente Marit Birkeland. For noen år siden fant jeg det vesle armbåndet i et av bestemors fotoalbum, og så den sirlige løkkeskriften i blått og hvordan Bente Marit var strøket over og erstattet av et mer bestemt Annine i rødt. Armbåndet – og hvordan min mor faktisk var noe annet enn en Annine en bitteliten stund – fikk meg til å tenke hvordan menneskers liv kan forgreines i så mange retninger. Navnet hun får er et første skilt, en veiviser. Selv fargen det skrives i kan være et tegn på ferden videre. 

”Den fabelaktige Annine fra Hop” er skrevet av mammas barndomsvenninne Gunhild Vesterhus Strand, eller Gun. De to har vært venninner i 60 år, gått i samme klasse fra første dag i 1. klasse til siste på gymnas. Gun portretterer Annine før hun ble mor og ”dronning” på Bergen Kjøtt: 

”Først og fremst husker jeg en yndig småpike med pannelugg og en dansende hestehale – med nydelige blå øyne og røde roser på kinn. Alltid søt og blid og på ingen måte manipulerende slik jenter i skolealder ofte kan være.

Det gikk ikke mange dagene før vi forsto at denne jenta var spesiell. Mens alle vi andre strevde med formskrift og løkkeskrift, var hennes kladdebøker som klippet ut av en lærebok. Og det var stadig kø foran hennes pult: Alle ønsket vi at hun skulle skrive i minneboken vår - for da visste vi hva vi fikk: Et vakkert maleri bestående av blomsteranker, duer, engler og små dyr som gresset i blomstereng. 

Jeg minnes en tegnetime fra barneskolen – Annine hadde tegnet et ekorn. Læreren ble så begeistret at han ba om å få tegningen. Han rammet inn tegningen og hengte den på hytten sin.

At Annine var et skapende menneske med helt spesielle kreative og manuelle egenskaper, var alle klar over. Men, da hun i siste realskoleklasse – til avsluttende eksamen - banket inn karakteren Sg (Særdeles godt) i 4 av 5 skriftlige fag, ble det oppstandelse på skolen. Aldri før hadde man sett maken til elev.

Og slik fortsatte det på gymnas – det bare rant inn med toppkarakterer – nesten av seg selv. Jeg så aldri at hun åpnet en leksebok. Det hadde vi knapt tid til – for vi spilte basketball på toppnivå, vi drev med jazzballett, utdannet oss til aerobicinstruktører, Annine hadde bijobb på et arkitektkontor og dessuten plikter hjemme med yngre søsken. Hun hadde knapt nok tid til alle guttene som stadig viste sin interesse – nydelig som hun var. I klassen vår - som var en såkalt «eliteklasse» -  satt klassekameratene på biblioteket i timevis for å pugge seg til gode karakterer. Men hvem fikk den beste artiumen i vår klasse? –  Annine, selvsagt Superpreseterist selvfølgelig – med mulighet til å studere hva enn hun måtte ønske. Og best av alt – aldri noe smisking med lærere og aldri noe skryt av egen suksess. Det virket ikke som om karakterene betydde så mye for henne. For Annine hadde ingen store planer om å benytte denne glimrende eksamen til - for eksempel - et lukket studium. 

Vi som har kjent Annine gjennom oppveksten, vet at vi har å gjøre med et helt spesielt begavet menneske. Vi har vært innforstått med at hun befinner seg i en annen liga enn oss - uten vi har følt noe misunnelse eller sjalusi ved det. Hennes oppvekst var tøffere enn de flestes – 2 fedre gikk bort i oppveksten. Vi har derfor alltid ønsket for henne et behagelig, fredelig liv. Slik ble det ikke. Hun kunne blitt lege, ingeniør, advokat eller arkitekt. Eller brukt sin lærerutdannelse. Hun kunne valgt en trygg akademisk karriere med sikker inntjening, opptjente pensjonspoeng og rettigheter etter arbeidsmiljøloven. Istedenfor valgte hun kunsten og kunstnerlivet - en uforutsigbar, tornefull og strabasiøs tilværelse.”



ET FOTOGRAFI

Bilde 1: Tonjes første skitur, Finse 1986.

Bilde 2: Tonje på Finse, 1987. Bildet har vært en inspirasjon for prosjektet THE CHARACTERS.

Knær og albuer mot gulvteppet, en hånd på kamera og fingrene på den andre hånden rundt linsen; et av mine aller første minner er å bli fotografert av mamma. Klikk! Et øyeblikk; starten på vår felles fortelling. Første minnet av mamma handler nettopp om fotografiet, selv om jeg ikke husker hvilket bilde som ble tatt. Kanskje det er et av dem der jeg sitter i lekekassen min. Det tok ikke mange årene før jeg selv fikk lov å låne kamera, fotografere. Mamma oppdro i stor grad en fotograf – gjennom å ha med kamera på tur, alltid leke, aldri be meg om å smile pent, sjelden om å stå stille. Fotografiene har vært inspirasjon til egne prosjekter, visuelt materiale der minnene ikke strekker til, med en estetikk som minner om heltinnebilder. 

22_Plate_06_Gobi_1931_2012.jpg

Plate # 6 Gobi 1931, Fra serien Character # II: Tuva Tengel (1901-1985), Letters from Mongolia, Tonje Bøe Birkeland (2017)

Jeg er ikke like flink å tegne ekorn som min mor. Men som mange andre billedkunstnere, gikk jeg ut fra gymnas med toppkarakterer. Jeg har blitt spurt hvorfor jeg har valgt å bli kunstner veldig mange ganger. For meg er det noe jeg alltid har vært, ikke et valg jeg tok. Fotointeressen var der hele veien, og blomstret da jeg var rundt elleve; Mamma og hennes makker på Bergen Kjøtt og i livet forøvrig – Stig Anderson – ga meg Ansel Adams’ bøker om sonesystemet; en teori om analog, svart-hvitt eksponerings- og fremkallingsprosesser, i tre langdryge bind. Det var en regntung sommer og vi skulle ingen steder før i august, så der var tid til lesing. Da jeg kom ned fra rommet mitt i andre etasje og lurte på om de hadde kjøpt 3. bind også – for jeg var ferdig med de to første –  tror jeg de skjønte at dedikasjonen jeg hadde til fotografiet, overgikk selv iveren etter å henge i klatreveggen. Fra da la de inn sin fulle støtte. Karrierene våre innen kunst, felles og hver for oss, har stort sett vært hovedprioritet siden.



DRIVKRAFTEN

I Bhutan er det ikke bra å peke, spesielt ikke mot klostre, fjell og andre helligheter. Annine øver på å ikke peke. Etter tre reiser i Bhutan er hun fortsatt under trening. Jhomolhari Trek, Bhutan, 2017.

I Bhutan er det ikke bra å peke, spesielt ikke mot klostre, fjell og andre helligheter. Annine øver på å ikke peke. Etter tre reiser i Bhutan er hun fortsatt under trening. Jhomolhari Trek, Bhutan, 2017.


”Jeg opplever Annine som en helstøpt kunstner: hun kjemper for kunsten og dens frihet med hele seg, hele tiden. Ekte kunstnere lar kunsten omslutte livet sitt, og det gjør Annine. Alt kretser rundt kunsten. Hun er modig, frittalende, impulsiv men fokusert, og dette skaper energi, friksjon, gleder, sammenstøt, oppturer, nedturer, men det viktigste er at det skaper bevegelse og handling.” – Kjetil Traavik Møster

Ja, alt kretser rundt kunsten. Vårt samarbeid ble nærmest nedarvet, siden det som egentlig er min tidenes morgen; siden 2008 har vi sammen spisset timing og teknikk. THE CHARACTERS har tatt oss til Gobiørkenen i Mongolia, med seilbåt fra Island til Øst-Grønland, langs kysten fra sør for Scoresbysund til Tasilaq og på tvers av Bhutans Indre Himalaya – kun brutt av Gangkhar Puensum, verdens høyeste ubestegede fjell.

Character #V: Bertha Bolette Boyd (1900-1985), The Bhutan Trilogy består av tre ekspedisjoner, på tre år fra 2016 til 2018, produseres fotografier som beskriver tindebestiger Berthas reiser i Bhutan på 1930-tallet. Sammen har Annine og jeg tilbakelagt omtrent 400 kilometer på sti i Bhutan, i høyder fra 3000- til svimlende 5000 meter over havet.

Bilde 1: Annine på Dagala Thousand Lakes Trek, Bhutan, 2016.

Bilde 2: Tonje og Annine, Yale La Pass 4930 moh, Bhutan, 2017. 

Bilde 3: Annine og Tonje på Jangothang, Jhomolhari Basecamp, 2017.


Drømmen om Bhutan er en felles drøm. Da jeg var 5 år fikk jeg se lysbilder fra det mystiske landet. Å ta en eventyrer som mamma med til foten av verdens høyeste fjell der mennesker aldri har satt sin fot, er en drøm som har fått modne langsomt.

Yale La Pass, Oktober 2017, 4930 meter over havet: Ved en feiltagelse ble vann fra en elv som bestod av mer møkk enn vann brukt til teen vår to dager før. Jeg fikk i meg et vannbårent virus, og er så kvalm at jeg knapt kan stå på beina, eller egentlig sikkert ikke burde stått på beina. Heldigvis sto mamma over te den kvelden. Denne morgenen skulle vi opp på passet vi har gledet oss til i mange dager. Vi har diskutert hvilke kostymer og rekvisitter som kan unnværes og pakkes på hesten, og hvilke som må med i tursekken. Bertha skal ha på seg en drakt i ull; en avgjørelse bestemt av snøen på bakken, den bitende kalde vinden og tåken rundt oss. Som jeg våger å presse mamma på ekspedisjoner og opp bratte fjell, slik våger hun å presse meg nå. Det er ikke så mange mødre – eller assistenter – som hadde orket å presse på i denne situasjonen. Slik har det alltid vært; vi løp begge rundt ute da vi var små, lange bein og høy fart gjorde at vi gjerne falt med knærne først. Mamma sine knær ble plastret før hun gikk ut døren. Selv fikk jeg lov til å slå hull på knærne, uten spesielt mye trøst etterpå. Trøst var det ikke rom for nå heller, det ville bare gjort vondt verre, og fått oss begge til å dvele litt for mye ved alvoret i situasjonen. Jeg fikk satt film i kamera og målt lyset. Bildet ble tatt. Timingen – om enn av det langsomme slaget – er briljant fra Annines side. Plate #59 Yale La Pass 4930 m.a.sl. ble til. 

Vi har vært mye sykere før – sammen – etter reisen til Gobiørkenen. Brucellose er en såpass sjelden sykdom, med et så komplekst sykdomsforløp at ingen av oss egentlig orker å snakke om det. For meg var det nytt å være syk. For min mor Annine var det bare en ny topp på et nytt isfjell, som måtte forseres – akkurat som svimlende høyder i Bhutan eller de tretti rettsakene hun har stått i på Bergen Kjøtt. Vi har begge verk fra serien av THE CHARACTERS skapt i Mongolia Character #II Tuva Tengel (1901-1985), Letters form Mongolia hengende i stuen. Selv har jeg bildet Plate # 6 Gobi 1931; i rollen som Tuva retter jeg kikkerten mot kamera. I prismene synes refleksjonen av mamma. Bildet er nok et eksempel på timing, seighet og felles tilstedeværelse. Ingen av oss angrer på den måneden i ørkenen.

Annine på ny terrengsykkel Hardangervidda 1988.

Annine på ny terrengsykkel Hardangervidda 1988.


Som Annine kommenterte i et fotoalbum der hun beskriver sommeren 1988: Rallarvegen, regn, lyn, torden og treåring bakpå sykkelen: ”En nydelig tur til Flåm – men været tillot ikke fotografering.” Videre skriver hun: ”Det er godt vi ikke vet alt på forhånd.” Og med denne innstillingen, samt mottoet ”Det ordner seg for de greie” så har hun holdt ut kampene på Bergen Kjøtt og all motgang som kom før.  Ruth Grung beskriver Annine som en person med en unik stayerevne:  ”Ingen andre jeg kjenner ville klart å gjennomføre prosessen med over 30 rettssaker – det har vært et rått løp, rene David mot Goliat, - men også fått frem hvor kjønnsdiskriminerende holdninger vi har også i det offentlige overfor kvinnelige kultur entreprenører og ved å stå oppreist i den lange prosessen har hun knust glasstak som fortsatt er der. Hun har også fått frem hvor dårlig rettsikkerhet vanlige borgere har i Norge i dag, og hvor dårlig media følger opp sitt samfunnsmandat.” 


VANDRINGEN VIDERE

Bilde 1: Annine hos venninnen Bolormaa (til venstre). Ulan Bator, 2011.

Bilde 2: Annine gjør seg forstått selv uten felles språk, Gasa, Bhutan, 2016.

Bilde 3: Skolejentene får praktisert engelsk. Gangtey, Bhutan, 2016.

Bilde 4: Annine, Sonam og Yoessel på kafé i Thimphu, Bhutan, 2018. Sonam hjalp Tonje å skreddersy første tur til Bhutan i 2016. I 2017 var Sonam høygravid. I 2018 kunne sønnen Yoessels nært forestående 1-årsdag feires på kafé.



I et studio på Bergen Kjøtt, i en ger i Mongolia, i en isolert dal i Bhutan; Annine får venner hvor enn hun ferdes. 

Stine Vikne beskriver Annine: ”Annine er et av de menneskene som har gjort størst inntrykk på meg. Hennes omsorg, kreativitet, idealisme, erfaring, styrke og pågangsmot er noe jeg beundrer. Hun inspirerer og inkluderer, og jeg synes hun har en egen evne til å se enkeltmennesket.” 

Bilde 1: Annine er ekstra munter og fornøyd ute på tur. Tshophu, Jhomolhari Trek, Bhutan, 2017.

Bilde 2: Det er ikke mange som smiler like bredt i et så lite telt. Annine på Dagala Thousand Lakes Trek, Bhutan, 2016.

Bilde 3: Annine opprettholder stilen; hvem andre tar med seg et pent armbånd opp på Jhomolhari Basecamp 4200 moh? Bhutan, 2017.

Bilde 4: Annine ved foten av Gangkhar Puensum. Fjellet er innhyllet i tåke, men det hindrer ikke smil og jubel over endelig å nå målet! Gangkhar Puensum Trek, Bhutan, 2018.

”Hun har et sjeldent og smittsomt godt humør og det er en veldig viktig sosial egenskap, helt avgjørende for hennes mange bekjentskaper.” sier broren Helge. Av alle jeg har spurt om mamma, synes de fleste at hun utstråler en positiv energi og er munter. 

Om jeg selv skal gi mamma ett ord, som innbefatter det positive og det negative, så kunne det vært: utholdende. Broren Helge er enig: ”Annine gir seg aldri og ihvertfall ikke hvis hun tror noen forventer at hun skal.”

Om et hinder er forsert, så samler Annine krefter, tar sats og forserer neste. Hele livet har Annine vist unntaket fra regelen og brutt ut av det normale. Hun kommer styrket ut av motgang, hun er David mot Goliat, og jeg skal love deg hun er skilpadden som til slutt vinner over haren også. Hun gir ikke opp – aldri. Hun tar med erfaringer og venner og vandrer videre. Selv når munterheten forsvinner, så fortsetter hun å gå. Seigheten, drivkraften, utholdenheten holder fortsatt stand. 

Utholdenhet – eller seighet – er ikke nok alene. Anette L’Orange beskriver et sammensatt menneske: ”Annine er ikke som noe annet menneske jeg har møtt. Hun er en sjelden plante som blomstrer selv i karrig jord. Hun er hardnakket og ambisiøs, sta og tålmodig. Egenrådig, unorsk, lojal, varm og elegant. Hun er annerledes – på den beste måten. Og ikke minst … uendelig snakkesalig.”

For å være unik – en sjelden art som er stilig, fargerik, munter og utholdende – er det én egenskap som må ligge til grunn, som trengs i store porsjoner. Så jeg velger meg ett ord til helt på tampen, et ord som kanskje samler, om ikke alt, så mye: mot. 

Bilde 1: Annine utenfor Paro Dzong, Bhutan, 2017.

Bilde 2: Annine og Yeshey utenfor Paro Dzong, Bhutan, 2017.

Bilde 3: Annine i Thimphu, Bhutan, 2018.

Bilde 4: Annine og en av hennes nye venner. Bumthang Dzong, Bhutan, 2018.

Mamma er modig. Hun vandrer med freidig mot.

Ja, hva synes du da mamma? Jeg tror vi har det. Skal vi gå videre?

Uendelig stor takk  til: mamma Annine Birkeland og sidekick Stig Anderson.

Stor takk til bidragsyterne: Gunhild Vesterhus Strand, Kjetil Traavik Møster, Stine Vikne, Helge Lilletvedt, Ruth Grung, Gudrun Molden, Anette L’Orange, Andrew Amorim og Sidsel Hellebø-Hansson.













Daniela Ramos Arias